Hverdag, Selvutvikling
Legg igjen en kommentar

Forskjell på folk

Jeg leser litt blogger innimellom. Og i helgene er det litt spesielt å lese. De som har barn forteller om turer og kosing med de små, mens de som ikke har barn er ute og fester til de ikke skjønner hvor de er. Merkelig. Var jeg virkelig sånn når jeg var yngre og ikke hadde barn? Jeg liker å tro at jeg ikke var det, men det kan hende at jeg velger å huske det som passer seg best:)

Det er greit syns jeg når du er noen å tyve og vil ut og feste til skoa detter av, men hva gjør man der ute når man begynner å bli 30-40-50 år? Jeg har en teori. Denne går ut på at jenter og gutter i min alder, altså rundt 30, begynner å bli litt desperate etter å finne «den rette». Og min teori går også ut på at dette egentlig henger sammen med at de savner barn i livet sitt. Det er det de egentlig er ute etter! Jeg tror ikke at man finner den rette som vil ha barn med deg ved å løpe på byen jeg da.

Jeg skal ikke si så mye om hvor man finner menn. Jeg har jo ikke en mann, men vil jo ikke ha en heller! Jeg trives veldig godt der jeg er nå, men jeg er heller ikke desperat etter å få meg barn – jeg har jo verdens vakreste! Jeg vet nå at jeg for noen år siden var ganske desperat. Jeg visste det ikke selv, men jeg var helt desperat for å finne personen som skulle gjøre at jeg og Sander kunne bli en kjernefamilie, ikke minst kanskje få et barn til. Det førte til at jeg godtok utrolig mye idioti fra de mennene jeg deita. Det er helt utrolig å tenke på hvor mye jeg tviholdt på et par idioter der i den perioden! Noe jeg ikke er stolt av -men det var deilig å finne ut av at grunnen til det!

Plutselig falt alt på plass for meg. Jeg så meg selv og Sander, og så at alt jeg trengte hadde jeg jo! Jeg er super tilfreds, og trenger ikke flere barn eller en mann for å gjøre meg selv lykkelig – det klarer jeg selv! Ikke minst trenger jeg bare å kikke på Sander for å kjenne at jeg har alt jeg trenger. Nå som vi også har fått oss huset, kjenner jeg at alle bitene har falt på plass. Alt er perfekt. Det er så rolig i livet vårt nå, vi jager ikke etter noen ting, vi kan bare slappe av og kose oss. Ikke minst kan jeg se gutten min mer. Jeg er redd for at jeg kanskje ikke gjorde det for noen år siden. Jeg mistet synet av det som var viktig. Jeg ser klarere nå.

Jeg er så glad jeg slipper å løpe på byen. Jeg er så glad jeg slipper å være «desperat». Men jeg kan kanskje skjønne andre. Og i alle fall tenke at de kanskje prøver på sin beste måte å oppnå det jeg har vært så heldig å få: verdens beste guttunge å dele livet med! Jeg ønsker dere lykke til i deres søken!

This entry was posted in: Hverdag, Selvutvikling

av

Jeg ønsker å spre glede og livsmot gjennom mine historier og tanker om selvutvikling, motivasjon og mitt eget liv. Jeg driver mitt eget firma,og holder kurs og coachinger over hele landet! Ta kontakt for mer informasjon!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s